Kveldene har endelig begynt å bli mørkere, og mørkere skal det bli. Dette til filmelskeres store fryd. Vi i filmklubben inviterer til en hyllest av en av nittitallets skuespillerikoner som fanger essensen av det høstlige og mørksinnede, nemlig selveste Winona Ryder. Tidligere har vi trukket frem filmografien til dyktige regissører, med sine gjenkjennelige stiler og tematikk. Dette gjelder også for visse skuespillere, og Winona Ryder viser oss at skuespillere kan være med å definere filmene de er med i.

For snart ti år siden fikk Winona et lite comeback som Joyce Byers i Stranger Things, der hun henter frem mange av de trekkene hun ble kjent for på tidlig nittitall, bare denne gang i voksen drakt. I 1988 tok Tim Burton en hittil ukjent og ung Winona Ryder inn i varmen i sitt særegne og karakteristiske univers, gjennom filmen Beetlejuice. Dette satte stemninga for Ryders videre karakterer i tiåret som kommer. En underlig jente med særegen sjarm som observerer fra utsida, men som søker tilhørighet og retning.

Winona-season is upon us og det er på tide å gjøre Verdensteatret til vår felles storstue der vi gjennom høstmånedene kan nyte et knippe av coming-of-age-dronninga Winona Ryders filmografi.

Vi kickstarter semesteret med kultfilmen Heathers fra 1989, en svart komedie med satirisk blikk på åttitallets rosamalte high school-univers. En slags anti-John-Hughes-film. Her presenteres det sosiale hierarkiet med mørksinnet list. Filmen kan sees som en mørkere og mer voldelig eller kynisk storesøster av Mean Girls fra 2004.

I Mermaids fra 1990 spiller Winona en usikker og søkende tenåring, som vokser opp i en ukonvensjonell familie på konstant flyttefot. Dette resulterer i at hun søker et fast anker i livet gjennom religion, som igjen krasjer med de boblende følelser som ungdomslivet fører med seg.

Det finnes ikke en bedre senhøst-film enn Edward Saksehånd fra 1991. Her er Winona gjenforent med regissør Tim Burton, denne gang som den populære jenta som viser interesse og godhet mot den utstøtte Edward.

I julefavoritten Little Women fra 1994, spiller Winona ikoniske Jo March, det sorte fåret i en familie full av søstre preget av datidens forventninger. Jo ønsker å skape et selvstendig liv og kunne leve av lidenskapen; å skrive historier. Et varmt familieportrett med sterke kvinner og sterke relasjoner.

Takk, Winona, for gode filmer som kan sees om og om igjen! Om det er førstegangstitt eller gjensyn, grip sjansen til å se hennes sterke kvinneportretter på det store lerretet i høst.

• Artikkel av Maja Moan Brataas og Ellen Charlotte Sørheim.

Filmer som vises:
HEATHERS
MERMAIDS - HVORDAN SELGE SKO TIL EN HAVFRUE
EDWARD SAKSEHÅND
SMÅ KVINNER

Høstprogrammets overordnede tema er musikk og politikk, og få ting forener disse to så eksplosivt som det å starte et band. I dette sideprogrammet har vi valgt ut tre filmer som kretser rundt akkurat dette; hva skjer når noen bestemmer seg for å gripe et instrument (uavhengig om de kan spille eller ikke), samle noen likesinnede (eller noen som er helt ulike), og forsøke å lage musikk sammen?

Det finnes mange grunner til å starte et band. Kanskje man drømmer om å stå på hovedscenen på Roskilde, svett og energisk mens publikum jubler. Kanskje man vil forandre verden – én kompromissløs tekstlinje om gangen. Eller kanskje man bare vil ha det gøy med vennene sine, lage litt bråk, og kjenne at man lever.

Eller kanskje man bare hater gym. Det er budskapet i Lukas Moodyssons (Fucking Åmål, Tillsammans) punkperle Vi er best!, en film som sparker fra seg med like deler sinne, humor og kjærlighet. Den følger tre tenåringsjenter i Stockholm på starten av 80-tallet som bestemmer seg for å starte et punkband. De har verken instrumenter eller kunnskap, men de har en overflod av attitude. Moodysson gir oss et sjeldent usentimentalt og varmt portrett av jenters indre liv – fullt av frustrasjon, fantasi og fandenivoldsk energi. Her handler det ikke om å bli stjerner. Det handler om å lage litt støy, og ha det gøy mens man gjør det. Og å hate gym. Virkelig hate gym.

Litt i samme gate, men i en helt annen stil, finner vi den japanske animasjonsfilmen On-Gaku: Our Sound. Her møter vi tre halvapatiske ungdommer som – til tross for total mangel på talent – starter et band. De kan én akkord, og det er mer enn nok. I en langsom og lavmælt animasjonsstil skapes bandet Kobujitsu og de dundrer løs med stolthet og overbevisning. Resultatet er både absurd, rørende og overraskende vakkert. Denne filmen hyller det upretensiøse, det amatørmessige, og gleden ved å uttrykke seg uten filter. Hvis du noen gang har vært tenåring og kjent at du må gjøre noe – uten å vite hva – er dette filmen som forstår deg.

Sist, men absolutt ikke minst, skrur vi opp volumet med The Commitments, Alan Parkers (Fame, Pink Floyd: The Wall) elleville og hjertevarme klassiker om en gjeng arbeidsledige ungdommer i Dublin som bestemmer seg for å starte «the hardest working band in the world». Jimmy Rabbitte er mannen med visjonen, og foran seg har han en gjeng håpefulle med mer lidenskap enn talent. Kaos oppstår, men musikken – og fellesskapet – blir større enn kranglene og egoene. Dette er en film som får deg til å le, synge med og tro på kraften i musikk, selv når alt rakner.

Tre filmer, tre band, tre ulike veier inn i musikken. Fra punkens rå kraft til irsk soul og japansk anti-rock, får vi et skråblikk på hvorfor noen velger å starte et band – og hva det kan føre til. Vi håper filmene vekker en gnist i deg, kanskje til å lage din egen musikk, kanskje til å oppsøke en ny sjanger, eller kanskje bare til å dele opplevelsen sammen med andre. Å lage musikk sammen er nesten like fint som å gå på kino sammen!

• Artikkel av Kjetil Almås.

Filmer som vises:
VI ER BEST!
ON-GAKU: OUR SOUND
THE COMMITMENTS

Hva gjør et demokrati sårbart? Er det miltæret som banker på døra om natta? Er det en glatt og sjarmerende politiker på TV som sier akkurat det folk vil høre? Eller er det når folk slutter å tro at deres stemme betyr noe? Filmmediet har en unik evne til å stille slike spørsmål – og til å gi oss svar. I tre svært ulike filmer, fra tre kontinenter, får vi se hvordan demokrati kan uthules, angripes – og forsvares.

Opp gjennom filmhistorien har vi fått en rekke filmer som tar for seg dette temaet på ulike vis. Filmer som hjelper oss å forstå fremveksten av karismatiske ledere og politiske organisasjoner hvis mål er å innskrenke rettigheter og undergrave folkets makt. Filmer om diktaturer som bruker tortur for å stilne dets kritikere. Vi har valgt ut tre filmer, fra tre ulike verdenshjørner, som tar oss gjennom brutale militærdiktaturer, via mediemanipulasjon, til en modig valgkamp i en moderne politistat. Disse historiene gir oss tre perspektiver på hva som står på spill når folkestyret utfordres.

I Walter Salles’ sterke brasilianske drama Fremdeles her er det ikke tvil om hvor faren ligger: i staten selv. Filmen følger Eunice, mor til fem, som en dag mister sin ektemann til regimets klør. Han blir hentet inn av sivilkledde menn og forsvinner – uten forklaring, uten spor, uten livstegn. Filmen er basert på virkelige hendelser; Rubens Paiva var et tidligere kongressmedlem som ble bortført av militærdiktaturet i 1971. Dette regimet fengslet og torturerte over 20 000 mennesker, og nesten 500 ble likvidert. Salles forteller historien med en intens, lavmælt nerve. Det er ikke eksplosjoner eller torturscener som dominerer, men stillheten etterpå – i huset, i blikkene, i tomrommet etter et menneske. Fernanda Torres er gnistrende som Eunice, en kvinne som tvinges til å stå oppreist i en verden der staten er en trussel, ikke en beskytter.

Elia Kazans Et ansikt i mengden fra 1957, er på mange måter det motsatte; her truer ikke staten folket – det er folket som, gjennom media, bygger opp en leder de burde frykte. Larry «Lonesome» Rhodes er en uflidd musiker som blir nasjonens nye radiostjerne. Folk elsker hans frekke replikker og hans trassige opprør mot maktpersoner og regler. Han går raskt fra folkelig underholder til politisk maktfaktor, med TV som sitt kraftigste verktøy. Folk tror på det han sier, bare fordi han er en populær TV-personlighet. Kazan leverer en urovekkende advarsel om medienes makt til å forføre massene. Filmen antyder at det moderne demokratiet kanskje ikke vil bukke under for tanks og tortur, men for popularitet og sjarm. Denne filmen føles skremmende den dag i dag, og kanskje i enda større grad akkurat nå.

Dokumentaren Bobi Wine: The People’s President følger en annen mediefigur, men med motsatt agenda. Bobi Wine er en popstjerne i Uganda som bestemmer seg for å stille til valg mot president Museveni, som har styrt landet med stadig strammere grep siden 1986. Filmen er ikke en heltedyrkelse. Den viser en sårbar, modig, frustrert Bobi Wine som bruker sin kjendisstatus og musikk for å engasjere befolkningen, og da særlig ungdommen. Han blir arrestert flere ganger; slått, truet og torturert. Likevel fortsetter han kampen. Denne dokumentaren viser hvordan demokrati i praksis ikke alltid er mulig, selv når det eksisterer på papiret. Filmen følger valgkampen fra 2017 til 2022, og man kjenner på kroppen hvor farlig det er å kreve forandring i et system som motkjemper folkets makt.

• Artikkel av Kjetil Almås.

Filmer som vises:
FREMDELES HER
ET ANSIKT I MENGDEN
BOBI WINE: THE PEOPLE’S PRESIDENT

Det irske språket er i vinden! Media har i år diskutert «Kneecap-effekten» som grunnlag for at stadig flere unge irer har et positivt forhold til minoritetsspråket, etter at filmen om (og musikken til) den irskspråklige rapgruppa ble mer populær. Språket har vokst i flere år og ble i løpet av pandemien det mest lærte i Irland på språk-appen Duolingo. At effekten nå delvis tilskrives 2024-filmen Kneecap kan uansett knyttes opp mot et viktig poeng; for at et språk skal overleve, eller vokse, er man avhengig av at det lever gjennom gode, relevante kulturuttrykk. Derfor har vi, i samarbeid med den irske ambassaden, valgt ut et knippe filmer som viser en bredde av den irske kulturen og filmsjangre – fra det historiske dramaet Monster satt til hungersnøden i 1845, via oppvekstskildringen The Quiet Girl satt til 80-tallet, til den nevnte Kneecap om tre irske rappere i dagens Belfast, delvis basert på ekte hendelser.

Irland har selvfølgelig mer å by på enn St. Patrick’s Day og Guinness. Gjennom filmer på irsk får publikum et innblikk i et språk og en kultur som har vært under hardt press og gjennomgått undertrykking i generasjoner – men som fortsatt lever og utvikler seg. Temaprogrammet kan la oss reflektere over i hvor stor grad språk og identitet er knyttet sammen, og hvorfor det ligger så mye makt i språkpolitikk. Det gjelder ikke bare Irland, men verden rundt – også i fornorskingsprosessen vi lever med konsekvensene av her hjemme.

Gjennom utvalget vi har gjort får man ikke bare møter med språket, men en mulighet til å bli bedre kjent med fortellinger fra nye perspektiver. For eksempel kan det personlige overlevelsesdramaet i Monster nyansere fremstillingen av hungersnøden, som ellers debatteres med steile fronter, der én side mener det var snakk om uflaks og en naturlig tragedie, og den andre mener at den britiske kolonimakten unnlot å gjøre sitt for å redde befolkningen. Videre kan Kneecap sine friske meldinger om IRA, protestanter og politi bidra til å løfte diskusjoner om hva irsk gjenforening faktisk innebærer i «North of Ireland». Og The Quiet Girl bidrar til en universalistisk og humanistisk påminnelse om at vi alle trenger et sted å kalle hjem, et sted hvor vi føler tilhørighet og kjærlighet.

Uavhengig av politiske og historiske debatter løfter vi frem tre kvalitetsfilmer fra den grønne øya – tre filmer som alle har vært med på å styrke språk- og filmkulturen i et meget interessant land. I tillegg til utvalget har vi sett flere eksempler på irske filmer som har fått mye anerkjennelse, som den animerte Sangen fra havet, engelskspråklige The Banshees of Inisherin og flerspråklige The Wind That Shakes the Barley. Apropos sistnevnte film, tilhørighet og språk – visste du at superstjernen Cillian Murphy (Peaky Blinders, Oppenheimer) flytta hjem til Irland da han syntes barna fikk for posh engelsk dialekt?

• Artikkel av Edvard W. Bjørnson.

Filmer som vises:
MONSTER
THE QUIET GIRL
KNEECAP

Arktis er hett for tida, og ikke bare fordi president Trump insisterer på å kjøpe Grønland. Isen smelter, og under overflaten ulmer konfliktene. Kina har kastet seg inn i kampen om tilstedeværelse i Arktis ved å bygge isbrytere og erklære seg som en «nær-arktisk stat», til tross for at Kinas nordligste punkt ligger på kun 53 grader nord.

Samtidig har Russlands invasjon av Ukraina minnet om at krig i Europa ikke er utenkelig, selv i vår tid. I en verden preget av handelskrig, militær opprustning og økende geopolitiske spenninger, er det lett å trekke paralleller til den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen etter andre verdenskrig. Også under den kalde krigen var øyene og havområdene i nord ved flere anledninger i sentrum for skjulte operasjoner og strategiske manøvrer.

Høsten 2025 inviterer Tromsø Filmklubb til temaprogrammet «Iskald krig», der vi utforsker hva som skjer når globale militære spenninger møter de iskalde, ugjestmilde omgivelsene i Arktis. Vi viser tre filmer hvor handlingen er satt til den kalde krigen: S.O.S. Nordpolen (1968), The Missile (2023) og Orions belte (1985).

Først ut er klassikeren S.O.S. Nordpolen, en spionthriller som tar oss med på et hemmelig oppdrag til en isolert forskningsstasjon på Grønland. Filmen er inspirert av virkelige hendelser under den kalde krigen, men handlingen er ren fiksjon.

Deretter viser vi dramakomedien The Missile, hvor en finsk alenemor blir trukket inn i etterforskningen av et mistenkelig missilnedslag. Filmen er basert på en ekte hendelse hvor et sovjetisk missil landet i Enaresjøen i 1984. Der de to andre filmene vier mer oppmerksomhet til actionfylte scener, skiller The Missile seg ut ved å rette søkelyset mot menneskene og de små lokalsamfunnene i Arktis hvor storpolitikken plutselig banker på døra. Til slutt avrundes temaet med den norske klassikeren Orions belte, hvor tre nordmenn finner en sovjetisk lyttestasjon på Svalbard og blir dratt inn i et farlig storpolitisk spill.

Selv om vi har valgt tre filmer hvor handlingen er satt til den kalde krigen, er militære spenninger i Arktis også et aktuelt tema for filmer satt i nåtiden. Et ferskt eksempel er Mission: Impossible – The Final Reckoning, hvor selveste Ethan Hunt prøver å unngå å provosere Russland når hans oppdrag om å redde verden fra atomkrig avhenger av et spektakulært dykk ned til en sunket russisk ubåt langt nord i Stillehavet. Deler av filmen er spilt inn på KSAT sin satellittstasjon på Svalbard, et sted som i den virkelige verden er omfattet av Svalbardtraktaten og kan ikke benyttes til militære formål.

Gjennom temaprogrammet «Iskald krig» ønsker vi å tilby gode filmopplevelser og skape refleksjon rundt hvordan vi kan navigere i en verden preget av både iskalde omgivelser og brennhete konflikter.

• Artikkel av Therese Hugstmyr Woie.

Filmer som vises:
S.O.S. NORDPOLEN
ORIONS BELTE
THE MISSILE

Body horror har aldri handlet om subtilitet, men om overdrivelse og om hva man kun kan si ved å på radikalt vis gjøre kroppen, vårt aller nærmeste – sekken av innvoller, blod og gørr som vi bærer med oss overalt – til noe fremmed. For ved å på riktig måte gjøre kroppen fremmed, åpner det seg et lerret på huden hvor verdenene kroppene våre befinner seg i også gjøres fremmed, og dermed også synlig på ny. Vi snakker indre organer som kommer ut av kroppen, vi snakker om lemmer og hud og kroppsdeler forvridd til det ugjenkjennelige, vi snakker en vold begått mot kroppen som peker tilbake på politiske, sosiale og forvrengte estetiske strukturer.

Mens kongen av body horror, David Cronenberg, har brukt hele karrieren sin på alltid å si nye ting om begjær, politikk, psykologi og vold gjennom å forvrenge og fremmedgjøre menneskekroppen på overraskende måter – alt fra å gjøre en mann til en flue, til tilsynelatende meningsløse og overdrevne proteser, til tatovering og offentlig eksplantasjon av indre organer – har det den siste tiden dukket opp en rekke nykommere og nye filmer. Ikke minst den multioscarnominerte The Substance (2024) og den franske Palme d'Or-vinneren Titane (2021), som ved en rekke forskyvninger klarer å stille radikale spørsmål om skjønnhet, kjønnsidentitet og reproduksjon. Sjangeren har aldri fått helt fotfeste i Norge – vi er kanskje for glad i underspilt, alvorspreget drama og krigsfilmer for sånt – men likevel finnes det tre norske filmer i kategorien, som alle er mer enn severdige!

Hvem skulle tro at den første av disse er en reinspikka barnefilm? Og intet mindre med prinsen av ironi, Bård Tufte Johansen, i sitt livs mest inderlig rolle? De fleste som husker hvordan det var å få sin første Nokia rundt år 2000, kan nok også huske å ha blitt skremt av Lille frk Norge – den første av to filmer i dette temaet basert på eventyret om Askepott. For tro ikke et øyeblikk at denne smått klassiske barnefilmen holder tilbake på hverken body eller horror, for tross sine absurde, eventyraktige innslag blandet med realisme, foregår denne filmen til syvende og sist i en voksen verden sett fra barnas blikk. Som tittelen antyder, dreier filmen seg rundt en missekonkurranse for barn, og skjønnhetstyranniets rovdrift på det allmennmenneskelige ønsket etter å bli elsket. For de fleste holder det med familie, venner, partner, men noen må elskes av absolutt alle.

Dette driver også Kristoffer Borglis Syk pike, hvor Signe går ekstremt langt for å vinne oppmerksomhetskonkurransen med kunstner-kjæresten sin – men også med hele verden. Mens de andre filmene skildrer mennesker som gjør radikale grep for å bli vakrest, vender Borgli på plottet ved å la Signe ødelegge sin egen kropp i jakten på verdensomsorgen. Filmen går sånn sett inn i den underutforskede verdenen av lidelsesnarsissisme. Så lenge noen bryr seg om deg, er det vel greit– eller?

Siste norske film ut i kavalkaden av blod, gørr og ramponert hud er den stadig rykende ferske Den stygge stesøsteren, som både legger seg nærmere det originale Grimm-eventyret om Askepott, samtidig som det er filmen i rekka som tar sterkest oppgjør med skjønnhetstyranniet og kjønnsroller, kanskje også med de mest brutale virkemidlene. Mens Lille frk Norge har en tydelige «de gode» mot «de vonde» framstilling av verden, og Syk pike er et ufordragelighetens karneval, har manusforfatter og regissør Emilie Blichfeldt latt seg inspirere av David Cronenberg også i den forstand at ingen av personene i Den stygge stesøsteren er gode eller onde i seg selv, men amoralske produkter av sine materielle og sosiale betingelser.

Uavhengig av all seriøs satire, er alle filmene i seg selv uhyre underholdende og bør kun unngås om du har seriøs fobi for gørr.

• Artikkel av William S. Mørch.

Filmer som vises:
LILLE FRK NORGE
SYK PIKE
DEN STYGGE STESØSTEREN

Long takes have long been a film-making flex, and filmmakers have been challenging themselves with long takes since the early days of the medium, pushing the limits of film reel lengths and sometimes even hiding the cuts between reels to give the illusion that the entire feature is one continuous shot, such as Hitchcock’s 1948 film Rope, but where Hitchcock was limited by the physical length of a film reel, the advent of digital recording technology has removed those length limitations and invited daring filmmakers to attempt the elusive accomplishment of the feature length one-shot, such as Alexander Sokurov with Russian Ark (Russia 2002), Sebastian Schipper with En natt i Berlin (Germany 2015), and Philip Barantini with Boiling Point (UK 2021), each of which being true one-shot features that were accomplished in one take with one camera, and which will be presented by Tromsø Filmklubb this fall.

• One sentence by Mike Murphy.

Filmer som vises:
RUSSIAN ARK
EN NATT I BERLIN
BOILING POINT

Arctic Pride er en av aktørene vi har samarbeidet aller lengst med. Helt siden festivalens oppstart har vi vist flere filmer hvert år i samarbeid med dem, og i år er heldigvis intet unntak!

Under årets festival kan vi by på tre filmer som alle er relevante for Pride på hver sin måte. Først ut er Bottoms fra 2023, en hysterisk morsom, teit, kåt, slagkraftig og jentefokusert ungdoms-komedie for ungdommer i alle aldre. To dager senere kan man synge for full hals når vi kjører på med en etterspurt sing-along-visning av Grease! Den originale fra 1978, så klart. Sist, men ikke minst, setter vi opp japanske Funeral Parade of Roses fra 1969; et unikum av en film sentrert rundt en bar i Tokyo, og hvor alle karakterene som er trans spilles av skuespillere som er trans selv.

Vi gleder oss til å feire Pride sammen med dere!

• Artikkel av Rikke B. Harr Dybdahl.

Filmer som vises:
BOTTOMS
GREASE SING-ALONG
FUNERAL PARADE OF ROSES

It should go without saying that fascism is bad, but sometimes you gotta stand up and tell some fascists to fuck off. The seminal San Francisco punk band Dead Kennedys did just that in 1981, when they wrote their most famous song, “Nazi Punks Fuck Off!” The song was written to tell the local skinheads that their hate is not welcome in the punk scene, and it has since become a global anti-fascist anthem, covered countless times by bands around the world.

With right-wing political movements surging in many parts of the world, now is a good time for the rest of us to be extra vocal in our opposition to hate and in our commitments to inclusivity. Blårock has done this by putting a Dead Kennedys “Nazi Punks Fuck Off!” poster by their door, and Tromsø Filmklubb is following suit with a selection of film screenings at Blårock about punks fighting nazis.

Green Room (USA 2015) is a horror-thriller where a punk band is cornered by neo-nazi skinheads and have to fight their way out. Freaky Tales (USA 2024) is an action comedy where Oakland punks channel their inner Dead Kennedys and drive the neo-nazis out of their scene. And in SLC Punk! (USA 1998) the punks of Salt Lake City, Utah take it upon themselves to beat up any skinheads they come across to remind them that they are not welcome.

It should go without saying, but let’s go ahead and make it explicit: Tromsø Filmklubb is an inclusive organization that does not tolerate hate. Sing it with us now! “Nazi punks, nazi punks, nazi punks, FUCK OFF!”

• Artikkel av Mike Murphy.

Filmer som vises:
FREAKY TALES
GREEN ROOM
SLC PUNK!