Americans love a good outlaw story. From the Boston Tea Party protest that kicked off the American Revolution, to the western movies that glorify gunslingers, to the moonshine-running muscle cars that are now enshrined as NASCAR, tales of underdogs flaunting the law and finding their own way are part of the USA’s DNA. That is part of why it is so confusing to watch from afar as the Land of the Free seems to be sliding into authoritarianism. It seems like a contradiction, but American life can be full of contradictions, especially in the tension between the lofty ideals of individual freedoms, the gritty downsides of rugged individualism, and the confining conservative vision of what an American is supposed to be. And the outlaw story is an excellent medium for exploring these tensions.

Dinner in America (2020) specifically skewers the suburban American fantasy of a happy nuclear family sitting down to dinner together, with a recurring motif of family dinners in picturesque homes that reveal the quiet (or not so quiet) dysfunctions of the family. We meet the sheltered Patty having dinner with her well-meaning but overbearing parents, and we witness the all-id Simon at another dinner that explodes into chaos with him as the catalyst. Patty and Simon come together unexpectedly, and we cheer as some of Simon’s outlaw spirit rubs off on Patty, emboldening her to stand up for herself and break out of her suffocating rut.

Thelma & Louise (1991) also break out of their own ruts, though not necessarily by choice. They leave for a simple fishing trip, but end up on the run after Thelma is assaulted and Louise intervenes with a gun. They flee towards Mexico, and as they cross literal state lines and metaphorical points of no return, they find a kind of freedom and exhilaration in the outlaw life. This is especially true for Thelma, who is out from under the thumb of her controlling husband for the first time in her adult life, finding her own inner strength along with a certain flair for armed robbery.

But in a country with so few safety nets, the reality is that freedom is often little more than a choice between conformity and precarity. Wanda (1970) is a disaffected housewife in Pennsylvania coal country who walks away from an unfulfilling life in search of something more, only to find herself adrift and desperate for something or someone to cling to. Writer, director, and star Barbara Loden was inspired by a news story about a woman who, facing 20 years in prison for abetting a bank robbery, reportedly thanked the judge for sentencing her. What kind of horrible freedom could drive a woman to feel grateful to be locked up? The resulting film is a harrowing meditation on not only a woman’s lack of agency in a patriarchal society, but also the learned helplessness that comes from never having known anything else.

We end our own meditation on outlaws with Heartworn Highways (1981), the legendary music documentary that captures a vivid snapshot the Outlaw Country movement’s rise in the mid-70s. The film features day-in-the-life moments and intimate performances from artists including Guy Clark, Townes Van Zandt, Steve Earle, David Allan Coe, and others who broke from Nashville and blazed their own trail. These artists combined blues and honky-tonk with a counterculture spirit and distilled it into a sound and an aesthetic of Americana that still resonate with us here today, carrying with it the allure of the American Outlaw.

• Artikkel av Mike Murphy.

Filmer som vises:
DINNER IN AMERICA
THELMA & LOUISE
WANDA
HEARTWORN HIGHWAYS

Det var en gang…

Eventyr og det fantastiske har fascinert mennesker i alle tider. Å søke tilflukt i en annen virkelighet, der det man er redd for har en konkret form og ofte kan beseires eller utfordres, er utrolig deilig når virkeligheten rundt en kan virke uforståelig. Da er det ekstra godt med en lokal filmklubb som lar deg gjøre akkurat dette, gjennom fire sterke eventyrlige filmer fra ulike epoker i filmhistorien, som alle har jubileum i år!

Som programslippvisning under TIFF viser filmklubben kultklassikeren Labyrint (1986), regissert av The Muppets-skaperen Jim Henson. Her møter vi tenåringsjenta Sarah, som i et forhastet øyeblikk av raseri ønsker lillebroren sin bort – og får ønsket oppfylt. Han blir tatt av den mystiske tussekongen Jareth, og Sarah må krysse en magisk labyrint fylt av gåter og monstre for å redde ham. Med David Bowie i en ikonisk rolle og et mylder av fantasifulle skapninger, er filmen både et eventyr og en coming-of-age-historie om ansvar og om det å gi slipp på barndommen.

I Studio Ghiblis prisbelønte animasjonsfilm Chihiro og heksene (2001) åpnes porten til eventyrland ved et tilfeldig feiltrinn. Ti år gamle Chihiro havner i en åndeverden der foreldrene hennes forvandles til griser. For å redde dem må hun arbeide i et magisk badehus styrt av den mektige heksa Yubaba. Det er en stille og intens fortelling om å miste alt man kjenner, for så å sakte bygge seg selv opp igjen.

Jean Cocteaus franske klassiker Skjønnheten og udyret (1946) gir eventyret en romantisk og poetisk innpakning. Når Belle ofrer sin frihet for å redde faren, havner hun i et forhekset slott hos et fryktinngytende udyr. Gradvis vokser en stille forståelse mellom dem. Med drømmeaktig scenografi og tidløs stemning er dette en film om kjærlighet og frykt, samt evnen til å se mennesket bak monsteret.

Eventyr er ikke alltid en trygg tilflukt, men kan også være en speiling av virkelighetens grusomheter. I Pans labyrint (2006) møter fantasien til hovedpersonen den historiske brutaliteten som omgir henne. Handlingen er lagt til Spania i 1944, der den unge Ofelia lever under et fascistisk regime med en sadistisk stefar. Hun flykter inn i et mørkt, mytisk univers der en gåtefull skikkelse gir henne tre livsfarlige oppdrag.

Slik Alice fra temaets tittel faller ned i kaninhullet og møter en verden full av gåter, skapninger og prøvelser, trer også Sarah, Chihiro, Ofelia og Belle inn i ukjente, magiske universer. Eventyr har alltid vært en måte å forstå verden på når den føles for stor, brutal eller uoversiktlig. I disse fire filmene må unge kvinnelige hovedpersoner navigere ukjente landskap, fulle av prøvelser. Enten reisen går gjennom et forhekset slott, en åndeverden, en labyrint eller midt i en krig, handler det om det samme: å finne motet til å gå videre.

• Artikkel av Ellen Charlotte Sørheim.

Filmer som vises:
LABYRINT
CHIHIRO OG HEKSENE
SKJØNNHETEN OG UDYRET
PANS LABYRINT

Sakte film, eller slow cinema, må sies å være et nokså ullent sjangerbegrep. Der en film fort kan gjenkjennes intuitivt som saktegående, er det også verdt å huske at det kommer an på ens egne tålegrenser, som igjen avhenger av hva man har blitt eksponert for før. For eksempel kan man tenke seg at TV- og filmproduksjoner som er mange tiår gamle kan virke saktegående for et moderne publikum, eller, for de eldre av oss, at det vi så på i formative år virker uendelig tregt for dem som vokser opp i dag. Likevel drister vi oss til å påstå at slow cinema kjennetegnes av filmer som bevisst tar seg god tid og bruker dette som et grep i historiefortellingen eller kunstformidlingen.

Som et slags motstykke til actionfilmer er det ikke nødvendigvis handlingen som er i fokus, men heller å utforske hvordan filmmediet kan brukes og utfordre på nye måter. Filmene må dermed sies å tilhøre et eksperimentelt landskap og kanskje er det derfor våre tre utvalgte visninger inneholder et nokså bredt spekter av filmer og uttrykk. Filmklubben inviterer publikum til å fordype seg i poetisk og undrende kritikk fra et Ungarn i svart-hvitt i Béla Tarrs Werckmeister Harmonies, til å følge Jeannes sammenbrudd time-for-time i Jeanne Dielman, og til å leve seg inn i den stadig mer radikaliserte og forstyrrede virkelighetsforståelsen til «Unabomberen» Ted Kaczinsky i Stemple Pass. Vi håper disse utvalgte filmene kan gi noen sjelsettende kinominner å ta med seg videre, og kanskje skape et ønske om å utforske andre langsomme mestere, slik som den observerende dokumentaristen Frederick Wiseman eller den nyskapende grekeren Theo Angelopoulos.

Et sjangerdefinerende trekk må sies å være få scener og lange tagninger - Stemple Pass består for eksempel bare av fire slike. Samtidig har blant annet det respekterte filmmagasinet Sight & Sound poengtert at det gir lite mening å snakke om antall eller lengde på tagninger hvis man ikke samtidig diskuterer innholdet i dem. Det samme magasinet inviterer hvert tiende år verdens ledende filmkritikere til å stemme fram en liste over tidenes filmer – hvor ingen ringere enn Jeanne Dielman tronet på toppen i 2022-kåringen. Derfor er vi ekstra stolte av å kunne presentere denne filmen, i denne konteksten.

Det er også verdt å merke seg at selv om filmene er langsomme, er de ikke pinefullt lange i spilletid. Samtlige filmer er kortere enn en (utvidet) «Ringenes herre»-film. Kanskje kan man rekke å formidle mer på kortere tid, med lange tagninger som virkelig lar publikum ta inn inntrykkene?

I en virkelighet der det meste går i en rasende fart, inviterer vi deg inn i kinosalen – det ideelle stedet å legge vekk distraksjoner – til å ta det slow. Smør deg med tålmodighet og la deg trollbinde av disse egenarta og elegante kunstverkene av noen filmer!

• Artikkel av Edvard W. Bjørnson.

Filmer som vises:
WERCKMEISTER HARMONIES
JEANNE DIELMAN
STEMPLE PASS

Actionmennenes actionmann Jackie Chan er et kjent navn både for pappa og deg! Den berømte operasangeren ... nei vent, det gjør han bare på fritiden! Skuespilleren og filmskaperen Jackie Chan startet karrieren sin som stuntdouble for, og senere en billig kopi, av Bruce Lee (bokstavelig talt!), men utviklet raskt sin egen stil og følgerskare. Glem scientologi-overbeviste amerikanere; Jackie Chans stunt er både farligere, mer originale og mye morsommere. Som da han falt 18 meter ned-og-i-gjennom to parasoll-tak, for å lande på hodet, bli misfornøyd, for så og gjøre det samme på nytt. Og glem sikkerhetsnett eller prøvetakninger, det har man verken tid eller penger til!

Selv om det sies om mange skuespillere, er det ikke mange andre enn Jackie Chan som kan skryte på seg å ha gjort alle sine egne stunts i over 130 filmer! Til sammenligning spilte Bruce Lee i 33 filmer og fikk hjelp av blant annet nettopp Jackie Chan til å gjøre stunts i flere av dem. En annen kjent actionskuespiller som har mer til felles med Jackie Chan enn Bruce Lee egentlig har, er tullebukken Buster Keaton, som også er glad i å ramle ned fra høye hustak og løpe raskt på taket til enda raskere tog. Jackie Chan har flere ganger nevnt Keaton som inspirasjonskilde, og har uttalt at han håper å bli husket på samme måte som ham.

Kjemperen fra Hongkong er kjent for å fortsette filminger med brukne bein og ankler, men visste du at han også har sunget den kantonesiske sangen «Story of a Hero» som senere ble plukket ut av Royal Hong Kong Police til å være del av rekruteringsvideoene deres? Som nevnt tidligere synger han bare opera på fritiden, men han har rukket å jobbe profesjonelt med sang på en rekke soundtracks og andre prosjekter. Hans vakre røst kan blant annet høres i rulleteksten til Armour of God. Han synger, slåss, faller og slår seg, reiser seg opp, spiller skuespill, men vent, han har også en doktorgrad? Men vent, han er også professor?

Til alle Tromsøværinger med hardbitte himlinger med øynene i møte ved en voksende bølge av sørøstasiatiske turister som ikke helt klarer å skli inn i det arktiske samfunnslivet: jeg har deres usannsynlige redningsmann. Jackie Chan underviser nemlig i nettopp «tourism management» på Universitetet i Hongkong, for et sammentreff! Kanskje kommunens akterutseilte infrastruktur kunne hatt godt av en stuntmann fra Hollywood? Ring Gunnar, vi har funnet en ny kommunedirektør! Vi flyr ham opp i forkant av neste turistsesong, så kan han filme en actionfilm på Finnheia i samme slengen. Men slapp av, selv om du er under tretti og driter i kommunens gode eller dårlige vedtak, så er Jackie Chan relevant for deg også!

Filmklubbens yngre mannlige medlemmer vil kanskje la seg begeistre av at en av deres favorittregissører og rammeløs-plakat-distributører, Quentin Tarantino, har hyllet Jackie

Chan for hans bruk av det han kaller «physical comedy», og har kalt han «en av de beste filmskaperne verden har sett». Eller, kanskje de unge kinoogåerne kan la seg forlokke av det faktum at Jackie Chan er nevnt som en av inspirasjonskildene til hele parkour-bevegelsen? Uansett hvorfor kan du ikke nekte for at du lar deg fasinere av fenomenet Jackie Chan. Bli enda bedre kjent med den stadig smilende altmuligmannen når vi viser filmene Drunken Master, Police Story og Armour of God.

• Artikkel av Sindre Kielland.

Filmer som vises:
DRUNKEN MASTER
ARMOUR OF GOD
POLICE STORY

Bondage/discipline, dominance/submission og masochism/sadism, eller bedre kjent som BDSM, er en samling kink og fetisher som blir stadig mer synlig dagens samfunn. Både i inn- og utland er det mange som driver med denne intense og tidvis ekstreme formen for intimitet. Så hvorfor har akkurat denne seksualiteten blitt så stigmatisert? I 2010 fjernet den norske stat BDSM fra “diagnoselista”. Det betyr at man ikke kan bli klassifisert som mentalt syk, bare for å drive med sin kink. 2010 er noe sent, vil nok mange si, men FN gjorde først det samme i 2018(!)

Derfor har vi i filmklubben samarbeidet med Tromsø BDSM, hvor den opprinnelige planen var å vise én film, men prosjektet utviklet seg etter hvert til et helt tema – som du leser om nå. Vi har tenkt å vise gode filmer, men som også har noe viktig å fortelle. Hvordan kink som generelt sett er assosiert med lakk, lær, pisker og makt for mange er en viktig måte å uttrykke seg, en måte å utforske relasjoner, og en måte å finne seg selv.

Første film i temaet, S&M Judge fra 2009, er basert på en sann historie, hvor dommeren Koen gjenfant gnisten med sin kone gjennom BDSM. Magda, hans kone, er ikke lenger fornøyd med deres vanlige rutiner, og ønsker å utforske sine masochistiske sider. Koen, først litt nølende, blir fort varm i trøya og de gamle elskerne får en ny giv. Dessverre er ikke samfunnet klar for dette, og deres liv blir satt på en prøve de ikke burde trengt å gå gjennom.

Filmen er satt i 1997, men viser til holdninger som fortsatt holder fast i dagens samfunn. Partnerne i filmen gjør ingenting med hverandre uten samtykke, men fremdeles blir Magda portrettert av samfunnet og rettssystemet som offeret.

I vår andre film, Secretary fra år 2002 gjør filmen noe som ikke blir gjort ofte i engelskspråklig media, selv den dag i dag. Filmen behandler en kink som noe helt normalt. Vi følger Maggie Gyllenhaal og James Spader, som Lee og Mr. Grey (ikke den Mr. Grey). Mange vil nok heve noen øyenbryn når det kommer til arbeidsplassdynamikker, men filmen går inn i normaliseringen av kink, på en noe kontroversiell måte. I en verden, spesielt i 2002, hvor denne seksualiteten blir sett på som en sykdom, gjør filmen mye for mennesker som føler at noe er “galt” med dem.

Der S&M Judge viser hvordan livet kan ta en vond vending på grunn av samfunnspress, i en biografisk og noe dokumentarisk måte, viser Secretary den positive, lekende og fantasifulle siden av BDSM og kink.

The Duke of Burgundy fra 2014 er vår siste film i BDSM temaet. I motsetning til de to første filmene som trengte tid for å finne sitt publikum, fant The Duke of Burgundy veien inn i folks hjerter. Peter Strickland klarer å lage en vakker film som stiller spørsmålet “Hva om en av partnerne ønsker dette mer enn den andre?” Filmen spiller på maktforhold og kjærlighet, og det er lett å se hvordan både S&M Judge og Secretary har vært med å legge grunnlaget som The Duke of Burgundy så elegant står på. Det er en veldig interessant plass å avslutte dette temaet.

Temaet BDSM hjelper oss til å se hvor viktig synlighet er for å forstå hvorfor og hvordan normbrytende temaer kan bli stigmatisert, og hvorfor de kanskje ikke har gjort seg fortjent til det.

• Anders Ingebrigtsen.

Filmer som vises:
S&M JUDGE
SECRETARY
THE DUKE OF BURGUNDY

A woman sits alone in a crowded room. A series of close-ups follow: an older man’s face as he greets relatives. The woman’s face, frozen and tense, as she watches. Suddenly, the man enters the woman’s frame, bending to kiss her forehead. The camera stays tightly focused on her face. We feel the threat of his closeness.

In this scene, from Indian-American filmmaker Mira Nair’s 2001 Monsoon Wedding, the character Ria comes face-to-face with an older relative who molested her as a child. In the scene’s deft camera work, the audience looks through Ria’s eyes. This is just one example of the “female gaze” in film, from our four films that explore it.

The female gaze is a concept from feminist theory for films that center a woman’s subjectivity, highlighting her perspectives, desires, and agency. The idea emerged in response to the landmark concept of the male gaze, coined by Laura Mulvey in her 1975 essay «Visual Pleasure and Narrative Cinema». In the essay, Mulvey identified how popular films perpetuate patriarchal ideology by portraying women as passive, sexualized objects created for male pleasure. These characters lack emotional depth and perspective, except in reference to the film’s male subjects.

Using Freud’s term scopophilia (pleasure in looking), Mulvey identifies three “looks” present in popular cinema: that of the characters of the film, of the camera (as controlled by director and cinematographer), and of the audience. In a film driven by male agency and fantasy, the camera takes on his “look,” which in turn will influence whom the audience identifies with. Through points of view, framing and close-ups, the audience will, consciously or not, “look” at the woman as an object of the controlling male. In this way, the male gaze permeates the whole of the film experience.

The female gaze turns this dynamic on its head. It is not, however, a mere reversal of the male gaze, which would objectify a male or imbue a woman with “male” traits. Developed in the 1990s by feminist scholars like Judith Butler and Zoe Dirse, the concept focuses on the narrative possibilities for women onscreen when women take artistic, aesthetic, and technical control throughout the production process. Since, female-led films have explored the power and politics of the act of looking, sometimes satirizing the male gaze and often transcending the dominance-victim narratives pervasive in male-powered stories.

In the forty years since Mulvey coined the idea, has mainstream cinema evolved past the male gaze? To this day, only 12-16% of top-grossing films are directed by women. Recently, some have criticized the idea of the female gaze for over-emphasizing and even entrenching an outdated gender binary. Others have contributed new intersections: for instance, scholar and activist bell hooks developed the idea of the “oppositional gaze” to describe how Black women resist and reclaim power by “looking back” at oppressive and othering forces. And the “male gaze” has entered broader cultural discourse, where, often accompanied with “straight” and “white,” it describes any work of art or media that assumes the most privileged perspective as default.

• Artikkel av Brett Simpson.

Filmer som vises:
MONSOON WEDDING
THE SWAMP
RAFIKI
REVENGE

I 2025 var TV-serien Bluey det mest strømmede programmet i hele verden; folk har sett på det animerte barne-TV programmet i over 25 milliarder minutter, bare i fjor! Barn verden over har begynt å snakke med australsk aksent, og siden australsk kultur er i vinden, tenkte vi dette var en fin mulighet for et tilbakeblikk på australsk filmhistorie. Fra 1970 og utover 80-tallet var det en aldri så liten renessanse i Australia. Filmskaperne i landet var lei av å pumpe ut generiske tolkninger av populære historier for å tilfredsstille studiosjefene. De ville skape noe eget og unikt, noe som kun kunne bli laget i Australia. Resultatet var “Australian New Wave,” en bevegelse som prøvde å fange landets unike stemme. Så selv om det ved første øyekast ikke er noen åpenbar stilistisk kobling mellom Bluey og Mad Max, hadde vi nok ikke blitt kjent med den søte lille blå hunden uten noe dødskappløp i ørkenen på 70-tallet.

Det var viktig for filmskaperne å vise fram den australske naturen. Fra tørre ørkener og ville regnskoger, til frodige kystlandskap, er det ikke mangel på unike steder å filme i landet. I filmen Ekko av en drøm (1971) blir to engelske barn strandet i den australske villmarken, og får oppleve den rå, vakre og farlige naturen på nært hold. Heldigvis møter de på en aboriginsk gutt som hjelper dem på reisen. Historier med fokus på landets urfolk var en annen viktig del av bevegelsen.

Picnic ved Hanging Rock (1975) regissert av Peter Weir var en av de største australske suksessene det tiåret. Her får vi se en annerledes versjon av den australske naturen, med drømmeaktige bilder av den myteomspunne “Hanging Rock.” Tre elever og en lærer forsvinner sporløst etter en piknik med sin pripne privatskole, noe som snur lokalsamfunnet på hodet. Filmen sidestiller britisk høykultur og australsk villmark, noe som gir et nyansert innblikk på landets kolonialistiske historie.

Den siste filmen på programmet er Tre fordømte menn (1980). Filmen er halvt krigsfilm, halvt rettsalsdrama, og basert på en ekte historie. Tre soldater blir stilt til krigsrett for sine handlinger under krigen, men kan man dømme noen for mord om de bare fulgte ordre? Selv om filmen foregår i Sør-Afrika i kjølvannet av den andre boerkrigen, er den unektelig australsk; alt er filmet “down-under.” Resultatet er en tankevekkende utforskning av grusomhetene ved krig, de som utfører dem, og hvem som egentlig har skylda.

Disse tre filmene spenner et bredt spekter av sjanger, stil og handling. Fellesnevneren er at de ikke kunne vært laget noe annet sted enn i Australia. De er enormt spesifikke, men samtidig universelle i sine budskap. Selv om disse filmene kanskje ikke er for alle, der særlig Picnic ved Hanging Rock har en “vibes-basert” tilnærming til filmkunst, vil de gi deg et veldig godt innblikk i australsk kultur. Landets forhold til sin storslåtte natur og unike historie gjennomsyrer alle filmene. Statistisk sett har du sett noen episoder av Bluey, og mest sannsynlig er du en fan, så dette er en god mulighet til å utforske hva mer dette enestående landet har å by på.

• Artikkel av Ola Birgitsønn Vik.

Filmer som vises:
EKKO AV EN DRØM
PICNIC VED HANGING ROCK
TRE FORDØMTE MENN

Propaganda finnes i små og i store former. Et av de tidligste eksemplene kan sies å være Alexander den Store; han var den første keiseren til å få ideen å sette ansiktet sitt på en mynt, slik at alle hans undersåtter visste hvem som var sjefen. Vladimir Lenin skrev i en artikkel om film at «av alle kunstformer, er kino den viktigste», da i den forstand at det ikke bare var mediet som kunne nå flest mennesker, men også fordi det var å anse som det mest effektive propagandaverktøyet.

Selve begrepet propaganda finner vi helt tilbake til 1600-tallet og den katolske kirkens misjonsoppdrag, og det hadde opp til begynnelsen av 1900-tallet en nokså nøytral betydning i form av å «spre tanker og ideer». Til og med under første verdenskrig ble det faktisk sett på som en positiv vitenskapelig disiplin, hvor ledende propagandister som Edward Bernays (Sigmund Freuds nevø) mente at man i et demokrati måtte «konstruere samtykke» mellom myndighetene og folket.

Da propaganda etter hvert ble tatt storstilt i bruk av både Sovjetunionen og Nazi-Tyskland, og begrepet fikk en negativ klang, oppfant Bernays begrepet «public relations». Sett i historisk lys har altså alle politiske meddelelser og reklamer noe av den gode, gamle propagandaen i seg, selv om begrepet i dag først og fremst brukes om politisk reklame laget av autoritære regimer for å overbevise befolkningen om noe som kanskje ikke helt stemmer, for eksempel Vladimir Putins påstander om at de ukrainske myndighetene er nynazister og at krigen mot Ukraina er en antinazistisk frigjøringskrig.

Noe propaganda er merkeligere enn andre. For eksempel Mondo Finlandia (1970) som er en italiensk «dokumentarisk undersøkelse» av Finlands kulturliv, seksualliv og religion, for å nevne noe. Alt i denne filmen bør nok likevel tas med en klype salt; filmen er en del av Mondo-bølgen, som var en rekke italienske sjokkumentarer som blandet virkelighet og skuespill i framstillingen av fremmede kulturer, ofte med vektlegging av sex, vold og ritualer. Gjør deg klar for drikking på gravplasser, for alle vet at finner ikke liker noe bedre enn alkohol og døden.

Eller hva med Nord-Koreas eneste monsterfilm, Pulgasari (1985), laget av en kidnappet regissør fra Sør-Korea med Kim Jong-Il som produsent og et spesialeffektteam fra Godzilla-studioet Toho som trodde de skulle jobbe i Kina, men ble lurt inn i det lukkede diktaturet? Kan regissøren ha lurt inn antiautoritære budskaper, selv med den kommende diktatoren kikkende over skulderen?

Og sist, men ikke minst, Reefer Madness (1938), filmen som spredde marijuanaparanoia blant den hvite middelklassen i USA, ikke fordi de røyket for mye, men fordi de ble vist en film som på alle måter overdriver cannabisens effekter. Rusmiddelet ble kriminalisert kort tid etter filmen ble distribuert. Etter 30 år i glemselen, trakk 70-tallets motkulturelle cannabisrøykere fram filmen som en «så dårlig at den er bra»-film, og den ble hyppig vist som midnattsfilm ved universitetscampuser. Vi har her å gjøre med propaganda som kanskje altså har motsatt virkning i dag.

• Artikkel av William S. MørcH.

Filmer som vises:
MONDO FINLANDIA
PULGASARI
REEFER MADNESS