It’s a common survival question: If you were stuck on a desert island, what would you take with you? But the more significant question might not be what you would take—but rather, who?

In a time when we can move through virtual space unrestricted, and connect with a seemingly endless number of companions, the fantasy of forced enclosure both pulls and repulses. When people are thrust together with no choice but to coexist, we learn who they really are—and who they are to each other.

So argues film scholar Thomas J. Connelly, whose “cinema of confinement” theory identifies a tradition of films that restrict dramatic action to a single, enclosed setting, such as the home in David Fincher’s Panic Room (2002) and the hotel in Stanley Kubrick’s The Shining (1980). To Connelly, spatial limitations heighten interpersonal drama, becoming a hyper-symbolic stage to play out social, historical, and psychological tensions.

Across these four films, enclosed spaces— a camper van, a slave ship, a dysfunctional Australian home, an Antarctic research station—become universes unto themselves, containing a micro-society of hierarchy, power plays, betrayal and rejection. These forced collectives, we learn, symbolize larger “captivities”: the biological ties of family, the political circumstance of colonial bondage, the psychological cage of domestic imprisonment, and the institutional and environmental boundaries of a polar scientific mission.

Much like in society at any scale, as humans negotiate for space, they reveal their beliefs about themselves and one another. Two of these films, Little Miss Sunshine and Sweetie, use confinement to explore the shifting gender and generational dynamics within one family. Little Miss Sunshine follows the grand tradition of the American road trip film, forcing six comically mismatched family members into a VW camper van as they travel hundreds of miles to California. Sweetie, by contrast, stays within the home, exploring how one chaotic actor can trouble and terrorize the traditional structures that those around her struggle to uphold—and, in the process, reveal the fragility and hypocrisy of those structures.

Our other two films thrust strangers together by circumstance, exploring both the friction and accelerated intimacy of learning to live together. In The Chef of South Polar, we follow the quiet community-building, and frequent contrast-shots of the vast Antarctic whiteness around the research station heighten the intimate warmth of faces and food. In West Indies, the imagined ocean beyond the slave ship similarly reminds the viewer that these are, effectively, the only humans left in one another’s’ worlds.

West Indies’ theatrical style highlights the stagecraft in all confined cinema: throughout, it’s clear that this “ship” is in fact a stage within a factory, and as the story traverses time and space, that stage remains the same. In the joyful musical renditions that follow, we experience how limitations can unlock both radical intimacy and revolutionary imagination—revealing that old places can be constantly remade, and familiar stories can always be rewritten.

• Artikkel av Brett Simpson.

Filmer som vises:
LITTLE MISS SUNSHINE
THE CHEF OF SOUTH POLAR
SWEETIE
WEST INDIES

Liker du å lære? Mange gjør det, men kanskje på sin egen måte og i sitt eget tempo. Liker du å lære 26 nye ting samtidig? Haha, nei, det går jo ikke an!

Liker lærere å lære bort? Mange gjør forhåpentligvis det, men kanskje på sin egen måte og i sitt eget tempo. Liker lærere å lære bort nye ting til 26 ulike mennesker samtidig? Haha, nei, det går jo ikke an!

Alle smått oppegående mennesker skjønner at det å være lærer kan være utfordrende, men det er også en utrolig givende jobb. Undertegnede er selv lærer på en ungdomsskole og føler at jobben som blir gjort virkelig betyr noe. Det er en god følelse at det du gjør for å tjene penger også har en større mening: nå vet noen flere tiendeklassinger hva den kalde krigen gikk ut på, og det er takket være meg. Verden er reddet!

Men ja, det er ikke alltid bare fryd og gammen, og det vet også filmskapere. Det finnes mange lærerfilmer der ute, kanskje fordi dette er et yrke så mange har fått et forhold til gjennom mange års skolegang? Er det der fascinasjonen starter, eller handler det om at selve skolen i seg selv er en interessant setting? Uansett er én ting sikkert; det er ikke vanskelig å få konflikt eller drama inn i en historie om lærere. Dette er alle de tre lærerfilmene vi viser i høst bevis på. Noe av det jeg liker særlig godt med hver og en av disse filmene er hvor menneskelige og lite perfekte hovedpersonene er, samtidig som ingen av dem er dårlige lærere. Vi møter dem alle når de er langt nede, og det ligger en håpløshet her som alle nok kan kjenne seg igjen i. Nei, alle har kanskje ikke opplevd at kona er utro med en lærer som er kulere enn deg, men alle har opplevd en form for motgang i løpet av livet.

Første lærer ut er Andrew Crocker-Harris i Skyggen av en mann (1951). Dette er en god gammeldags lærerfilm: den er basert på et teaterstykke, den er i svart-hvitt og den hører til under sjangeren drama. Stakkars Andrew visner vekk på en engelsk gutteskole. Her er det mer svart enn hvitt, for å si det sånn. Men oppi all elendigheten er det noe som skjærer igjennom og vekker noe i ham, og denne gangen er det eleven som inspirerer læreren, ikke omvendt.

I danske Et glass til (2020) hentes inspirasjonen fra alkoholen. Martin og tre av hans lærerkollegaer får ikke lenger ut sitt fulle potensiale på jobb eller i livet generelt. Når de kommer over en teori som sier at vi mennesker egentlig er født med en halv promille for lite i blodet, gjør de som en god lærer skal – de går vitenskapelig til verks. Teorien skal testes ut, både på jobb og i livet generelt. Det viser seg at undervisningen faktisk blir bedre og mer kreativ, men kan dette gå i lengen, da?

Siste film, School of Rock (2003), er en lærers ønskedrøm; den slappe musikeren Dewey Finn har nådd bånn i bøtta, men blir vikarlærer ved en snobbete privatskole og klarer på rekordtid å lære navnet på alle barna, få en kjempegod relasjon til dem og danne rockeband. Er det realistisk? Overhodet ikke. Er det veldig fint? Ja, selv om jeg også blir litt misunnelig. Hvorfor kan ikke jeg være som Jack Black?

Ingen av filmene vi viser i høst fremstiller læreren som kun en stiv allvitende autoritetsfigur, slik mindre nyanserte og ensidige tolkninger fort kan lene mot. Dette er avrundede og interessante karakterer som har blitt plassert inn i læreryrket fordi det er det som fungerer for historien som skal fortelles. Dette blir både gøy og lærerikt, så spiss blyantene, pakk ranselen og kom dere på kino, folkens!

• Artikkel av Rikke Bjørnsdatter Harr Dybdahl.

Filmer som vises:
SKYGGEN AV EN MANN
ET GLASS TIL
SCHOOL OF ROCK

Har du tenkt på om du trenger noen åndelige og mystiske skikkelser å snakke med? En ny venn, som alltid er med deg? Du og jeg, vi som drar på kino og ser film, liker kanskje å oppleve noe annet enn virkeligheten. Selv om vi selvfølgelig ikke snakker i kinosalen, kommuniseres det nok noe mellom skjermen og øynene våre som ikke kan forklares. I en tid der virkeligheten kan føles overveldende og skummel, kan kanskje fantasien og den ikke-materielle verden føles tryggere og viktigere enn noensinne.

Husker du da du var liten og satt alene på rommet ditt, og lekte med deg selv? Du hadde ingen venner på besøk, ingen søsken eller foreldre til stede, men likevel var det som om noen andre var der? Du var der, og du snakket liksom til en annen, en annen versjon av deg selv. Du kunne snakke med en sjørøver, en prinsesse, eller en konge. Spol fram noen år. Nå snakker du mest med kollegaer, familie og venner. Som voksen tenker du kanskje at du er alene i ditt eget hode, alene i din egen kropp. Dine fysiske venner, familie og bekjente er de eneste du kjenner. Men hva om vi fortsatt har noen å snakke med, litt utenom det vanlige?

Det finnes mange filmer som utforsker samtalene man har med personer og skikkelser som ikke kan sanses eller forklares på den vanlige måten. I den animerte Studio Ghibli-filmen Marnie - min hemmelige venninne møter vi en ung jente som til tross for å slite med stress, fortsatt lar seg lede av lek og nysgjerrighet i møtet med en ny venn litt utenom det vanlige i et forlatt hus. Noen individer blir mer mystiske og uforklarlige jo bedre kjent du blir med dem.

I Ingmar Bergmans psykologiske drama Persona, møter sykepleieren Alma en annen ung, blond skandinaver som hun etter hvert ikke klarer å skille fra sin egen identitet, og som gradvis utfordrer hennes syn på seg selv. I den siste filmen i dette temaet, Veronikas to liv, følger vi to forskjellige Veronikaer gjennom to parallelle liv som har tilsynelatende like utgangspunkt med forskjellige skjebner. Her blir samtalen ikke mellom karakterene i filmen, men mellom filmskaperne og oss.

En fellesnevner for alle disse filmene er deres bruk av kreative, avantgarde og unormale visuelle uttrykk og effekter. Alt ifra bruk av filter og lys i de to spillefilmene, til den mer åpenbare animerte stilen til Ghibli-filmen. Filmskaperne kan framstille virkeligheten på en snodigere og mindre forståelig måte når de eksperimenterer med filmene sine, og kanskje denne snodigheten og utydeligheten ligner på en verden som vi ikke finner foran øynene, men bak dem. Bergman sa at ingen kunstform går så langt forbi bevisstheten som film gjør; den går “dypt ned i sjelens mørke rom”.

Vi trenger kanskje å se noen unaturlige ting, kjenne på rare følelser og stille spørsmål vi ikke får svar på? Å se på film er en slags samtale med noe åndelig i seg selv, og skal ikke alltid forklares, men gjerne forstås, på mer enn én måte. Vi håper du vil stille spørsmål du ikke kan få svar på og snakke med mystiske skikkelser etter å ha sett de tre filmene Marnie - min hemmelige venninne, Veronikas to liv og Persona.

• Artikkel av Sindre Kielland.

Filmer som vises:
MARNIE - MIN HEMMELIGE VENNINNE
VERONIKAS TO LIV
PERSONA

Den kislande kjensla av ein mule som med presisjon leitar seg fram til dei saftigaste grasstråa i handa di.

I tusenvis av år har dette vore ei kjensle folk flest kunne relatere til. For mange i våre delar av verda er dette no ei langt meir eksotisk erfaring. Tenk på det.

I løpet av eit snautt hundreår har hestar gått frå å vera viktig arbeidskraft til å vera dyre hobbyar.

I det siste semesteret av 2026, eldhestens år i kinesisk astrologi, syner Tromsø Filmklubb tre hestefilmar. Eg kjem attende til desse. Men lat oss fyrst få på plass litt grunnleggjande kunnskap om nettopp kva hesten står for i kinesisk astrologi: uavhengingheit, utolmod, impulsivitet, fridom og intelligens. I populærkultur står hestar gjerne for lojalitet, rikdom, venleik, men òg forfengelegheit og øydsle. I tillegg er dei kanskje det mest kjønna dyret, på den måten at hestar både kan vera eit symbol på hypermaskulinitet og superfemininitet – cowboyar og tiåringar med hestehale.

Men dei av oss som har gjort unna våre økter med stallteneste, og kjent på lukka og vinden i andletet når ein rir i galopp på ei krittkvit strand, me veit at hestar er så mykje meir enn enkle symbol på sosiale kjønn.

Fotoeksperimentet The Horse in Motion av Eadweard Muybridge i 1878 vert av mange rekna som verdas fyrste film. Han syner nettopp det tittel omtalar, ein hest i rørsle, eller galopp for å vera meir spesifikk. Og hestar og forholdet mellom menneske og hestar vert stadig utforska på film.

The Mustang (2019) er eit døme på dette. Gjennom ei forteljing om ein fange som skal temje ein hest som ledd i eit rehabiliteringsprogram, får me sjå korleis hesteterapi kan fungere for både mann og hest. Filmen byggjer på faktiske rehabiliteringsopplegg for innsette i amerikanske fengsel.

I dokumentaren All The Wild Horses (2017) får me eit innblikk i eit samfunn som framleis har eit nært forhold til hest, og har hatt det i hundreår. Filmen fylgjer Mongol Derby, eit ekstremt langdistanseritt der ryttarane rir gjennom Mongolia på halvville hestar dei må bytte omlag kvar fjerde mil. Derbyet blir rekna som det tøffaste rittet i sitt slag i verda, og blir gjennomført til minne om bodbringarsystemet etablert av Djengis Khan – herskaren som beviste at eit nomadisk hestefolk kunne erobre og styre eit gigantisk rike.

I mange tilfelle har hestar ei meir perifer rolle på film, ikkje desto mindre har sjølve produksjonen kravd mykje av desse lærenæme dyra. Det fantes ei tid før det stod på rulleteksten at ingen dyr vart skadde eller plaga i denne produksjonen. Marx Brothers-komedien Sensasjon på veddeløpsbanen (1937) kjem frå den perioden, men – utan å ha sett filmen enda – er dette neppe ein av dei problematiske filmane.

Så kle deg i gull, oransje, gult og raudt, hald deg unna tala 2, 3 og 6 – i tråd med råd frå kinesisk astrologi – puss seletøyet, sjekk at voilocken ligg rett, gje akkurat nok av sporane og ta ein roleg sjenkelvikning inn i kinomørkeret for ein hestekur i haust.

• Artikkel av Åsne Ø. Høgetveit.

Filmer som vises:
ALL THE WILD HORSES
THE MUSTANG
SENSASJON PÅ VEDDELØPSBANEN

Det har vært en økning i antall nordmenn som plages med dårlig mental helse, spesielt blant unge. Dette har mange årsaker, men noe av det som ofte rapporteres er ensomhet, en hektisk hverdag og usikkerhet rundt framtid og klima. Vi skal helst være effektive hele tiden og oppnå mest mulig på vår tildelte tid på kloden.

Teknologien har gitt oss mange framskritt for å spare tid, men har vi tapt noe på veien? Vaskemaskiner hjemme gjør at klesvasken kan gjøres unna parallelt med andre oppgaver, men fellesvaskerier er ikke lenger en møteplass i nabolaget. Vi trenger ikke å møte venner på kafé, kontakten kan enkelt holdes via mobiltelefonen. Takket være luftfarten kan vi være på motsatt side av kontinentet i løpet av en formiddag. Vi møter hundrevis av mennesker på veien, men trenger (heldigvis) ikke å utveksle et ord med noen av dem.

Sosiale medier gir oss en enorm kontaktflate, men hver av kontaktene risikerer å bli mer overfladiske og mindre personlige når vi er adskilt både av avstand og skjerm. Mange opplever en forventning om at de har brukt sommerferien på å besøke et eksotisk feriested, samtidig som vi vet hvor stor belastning flyreiser påfører klimaet.

Finnes det en måte å oppleve verden på samtidig som man beveger seg litt saktere, har mulighet til å møte nye mennesker og slipper ut færre klimagasser? La oss i høst reise med tog.

Første stopp er i India, der Amrit tar et tog for å hindre at hans utkårede blir tvunget inn i et arrangert ekteskap. Turen eskalerer når kriminelle bevæpnet med kniv dukker opp, men vår helt er heldigvis spesialsoldat. Dersom du ikke fikk nok Jackie Chan-slåssing i vår, er Kill (2023) filmen for deg.

Turen går videre til Russland der finske Laura reiser fra Moskva til Murmansk. På denne to-dagers togturen tvinges hun til å dele kupé med Ljoha, en vulgær gruvearbeider med forkjærlighet for vodka. På tross av hennes reservasjoner skal det vise seg at de har mer til felles enn noen av dem trodde. Sovekupé nr. 6 (2021) viser oss at tid kan være skilnaden mellom en slitsom fremmed og en god relasjon.

Vi avslutter reisen i Tsjekkia under andre verdenskrig. Miloš er en ung mann som har fått sin første jobb på en avsidesliggende togstasjon. Tog under oppsikt (1966) omhandler hans forsøk på å finne kjærlighet og utvikle sin identitet, samtidig som han blir dratt inn i et plot mot okkupasjonsmakten.

Filmene er fra forskjellige verdensdeler, tidsepoker og sjangre, men viser alle toget og togstasjonen som en arena der fremmede kan møtes. Mens vi venter på at Nord-Norgebanen skal bli en realitet, inviterer Filmklubben på togreiser fra Blårock, Aurora kino Fokus og Teaterkaféen på Hålogaland Teater. Dersom du fortsatt savner å møte mennesker i tog-lignende omgivelser kan du ta turen innom Tromsø Jernbanestasjon. Der er du i alle fall garantert å slippe buss for tog.

• Artikkel av Sigurd Wisborg Blix.

Filmer som vises:
KILL
SOVEKUPÉ NR 6
TOG UNDER OPPSIKT

Mexico har en av de sterkeste kulturelle identitetene i verden. Folkemusikken er umiddelbart gjenkjennelig, og smakene fra det meksikanske kjøkkenet er kjent verden over. Men hvor godt kjenner vi egentlig til det som rører seg i landet? Det blir for dumt å redusere kulturen til mariachi-band og sombreroer, på samme måte som vi er mer enn vikinghjelmer og troll i turistbutikker.

For mange starter og stopper forholdet til meksikanske filmer med Pixars Coco. For å bruke en matanalogi, er det litt som å spise tex-mex taco med salsa på glass fra Santa Maria. Vi vil presentere et knippe filmer fra slutten av det forrige århundret som spenner over et vidt utvalg av sjangre, uttrykk og stilarter for å vise fram det fargerike Mexico, på sine egne premisser.

Santa Sangre (1989) er en surrealistisk psykologisk grøsser med sirkustema. Den byr på døde elefanter, nakne zombie- og spøkelsesbruder og en hel del mer. Scenen hvor hovedkarakteren tar kokain og ingenting går galt, kan muligens si noe om hvor filmskaperne fikk inspirasjonen fra. Tross alt er denne filmen en av Alejandro Jodorowskys mest tilgjengelige filmer. Filmen er satt i Mexico og følger Fénix, som starter naken på et institutt, men som raskt finner veien til sin mor, kultlederen. I hovedrollen finner vi Jodorowskys sønn, Axel Jodorowsky. Selv om det å filme sønnen sin mens han utfører groteske mord og ukomfortable sexscener ikke inngår i ens planer som forelder, er det vanskelig å nekte for at resultatet er rimelig enestående. Tøm hjernen, for som filmens tagline kommanderer: «Glem alt du har sett før!»

María Novaros andre kinofilm, Danzón (1991), tar oss inn i dansens verden. Filmen er et innblikk i den beherskede og elegante ballroom-scenen i Mexico City, en tradisjonstung arena der man kan uttrykke seg selv, men også finne kjærligheten. Melodrama er svært populært, særlig blant meksikanske kvinner, og filmen er godt plantet i sjangeren. Samtidig har den en god dose humor, noe som var nokså uvanlig i denne typen melodrama. Julia Solórzano (María Rojo) elsker tre ting: familien sin, jobben og danzón. Når hennes mystiske dansepartner forsvinner sporløst, legger hun ut på en ferd for å finne ham og ikke minst seg selv.

Doña Herlinda and Her Son (1985) handler om forholdet mellom den unge musikkstudenten Ramón og den rike doktoren Rodolfo, og selvsagt Rodolfos mor. Doña Herlinda klarer ikke å la være å blande seg inn, og trekker i trådene for å sørge for at Rodolfo og Ramón kan være lykkelige sammen. Samfunnet er konservativt og aksepterer ikke våre to turtelduer for dem de er. Ting blir ikke lettere når Olga blir involvert, og våre helter må balansere kjærligheten mot samfunnets forventninger. Filmen er varm og betryggende, en film om familie, både den vi blir tildelt og den vi velger selv.

Som dere har lest, har Mexico noe for enhver smak. Enten du er i humør for litt surrealistisk sirkus, dristig dans, et homoerotisk drama eller alt sammen, så håper vi du tar turen til Mexico med oss!

• Artikkel av Ola Birgitsønn Vik.

Filmer som vises:
SANTA SANGRE
DANZÓN
DOÑA HERLINDA AND HER SON

Vi i Tromsø Filmklubb er glade i eventyr og fantastiske fortellinger. Det er ikke bare svart-hvitt-realisten som hyller Den Gode Samtalen og stillheten som skal kose seg på våre visninger, men også fantasynerden som liker dyr som snakker og magiske gjenstander. Så vi peiser likeså gjerne på med nok et eventyrlig tema denne høsten, bare med en litt annen vri enn forrige semesters «I eventyrland».

Sist utforsket vi filmer bygget rundt den klassiske eventyrfortellingen, der protagonisten får et oppdrag, møter hindringer før hen til slutt oppnår en form for innsikt eller forløsning. Nå beveger vi oss inn i et mer psykologisk hjørne, der eventyrlandene i mindre grad handler om heltereisen, og i større grad om erotikk, begjær, identitet og det underbevisste. Vi reiser denne høsten inn i eventyrenes kunstneriske og psykoanalytiske marerittverden.

De fleste av oss forbinder eventyr med koselige fortellinger for barn som kanskje til og med hjalp oss med å tre inn i drømmeland når vi absolutt ikke hadde lyst til å sove. Men når man dykker ned i kjernen av eventyrene man er vokst opp med, viser de seg ofte å være overraskende mørke og de handler sjelden bare om å vinne prinsessa og halve kongeriket. De mest minneverdige eventyrene er ofte de mest ubehagelige: barn som blir spist, hekser som brennes, føtter som hugges av, eller mennesker som forvandles til noe fremmed. Under det fantastiske ligger en urgammel erkjennelse av at verden kan være både vakker og fryktelig.

I gamle eventyr var det ofte forheksede gjenstander som satte handlingen i bevegelse. Et speil, et smykke eller et par sko kunne fange et menneske og føre det inn i en verden av besettelse og begjær. Den moderne leseren kan lett avfeie dette som overtro, men motivet peker samtidig mot noe mer vedvarende; hvordan vi lar oss trekke inn i tingene vi selv skaper.

Begrepet «bergtatt» er kanskje det mest særnorske uttrykket for denne erfaringen. Med røtter i folketroen beskriver det mennesker som blir tatt inn i fjellet av overnaturlige makter, bortført, oppslukt og avskåret fra den virkelige verden. Slik peker ordet mot en tilstand der oppmerksomheten er fanget og viljen satt ut av spill. I denne forstand ligger «bergtatt» nært det engelske spellbound, det å være holdt fast av noe som både forfører og binder.

Også i vår tid finnes disse forheksede objektene, men de har skiftet form. Der eventyrene hadde speil, ringer og sko, har vi skjermer som følger oss gjennom dagen fra lomma til nattbordet. De lover tilgang, nærvær og uendelig innhold, men krever samtidig vår oppmerksomhet med en vedvarende intensitet som kan være vanskelig å bryte. Slik fortsetter eventyrets gamle logikk, bare i en ny og mer hverdagslig drakt.

Det er i dette spennet mellom eventyrenes forheksede gjenstander og vår egen skjermkultur at høstens program tar form. Filmene vi viser denne gangen bygger på historier med røtter i et bredt tidsspenn – fra Jacques Demys Prinsessen og eselskinnet (1970), via Michael Powell og Emeric Pressburgers De røde sko (1948), til Jaromil Jireš’ Valerie og miraklenes uke (1970). Til sammen dekker de tre århundrer av eventyrtradisjoner og kunstneriske bearbeidelser, og viser hvordan eventyrets mørke stadig skifter form, men aldri forsvinner.

Klarer vi å lokke dere bort fra skjermen i lomma, og inn til vår storskjerm denne høsten?

mohahaa… ondskapsfull og forheksende latter.

• Artikkel av Ellen Charlotte Sørheim.

Filmer som vises:
PRINSESSEN OG ESELSKINNET
DE RØDE SKO
VALERIE OG MIRAKLENES UKE