David Lynchs filmatisering av Dune var alltid en underlig liten del av filmhistorien. Filmen var aldri noen suksess blant hverken publikum eller kritikere, og den eneste filmen i Lynchs filmografi han selv ikke var fornøyd med. Mens Lynchs filmer ikke akkurat er kjent for å være tydelige, kan man innvende mot Dune at den kanskje er overtydelig. Etter en trøblete produksjon med flere potensielle regissører bak roret (deriblant en annen surrealistisk filmskaper: Alejandro Jodorowsky), er det generelt lite som minner om Lynchs filmer, men de som kjenner filmografien hans vil kanskje likevel merke seg et og annet.

Frank Herberts roman «Dune» er ambisiøs: en 900 siders sci-fi allegori over 60-tallets globale geopolitikk satt over 8000 år inn i framtiden. Boka er også en av de mestselgende bøkene gjennom tidene. Ideen om å adaptere den til én film på drøye to timer må være uttrykk for hybris, grådighet eller begge deler.

Alt dette gjør allerede Dune (1984) til en fascinerende film. For alle sine særheter byr filmen dessuten på en haug med inspirerte designvalg, Sting som en Johnny Rotten-lignende skurk og en helsprø Baron Harkonen-tolkning av Kenneth McMillan som absolutt kan måle seg med Stellan Skarsgårds. Når vi senere i år får det avsluttende kapittelet i Denis Villeneuves trilogi, som nok blir stående som den allment foretrukne adaptsjonen, finnes det knapt en bedre anledning til å dra tilbake til denne 80-tallske og underlig sjarmerende visjonen av Arrakis.

«Could he be the one? Maybe. But will he be ours to control?»

DUNE
DUNE
USA 1984
Regi: David Lynch
Medv: Kyle MacLachlan, Virginia Madsen, Max von Sydow, Sean Young, Sting
Spilletid: 137 min
Språk: Engelsk (norsk tekst)
Aldersgrense: 12 år
Omtale: William S. Mørch

Trivia
David Lynch selv dukker opp i en liten statistrolle som radiooperatør ved spiceutvinneren.