FÖRSONING

När jag var liten och blev arg över någon upplevd orättvisa, som att min lillebror ex. fick en chipssmula mer än mig, brukade min mamma säga ”livet är orättvist!”. Märkligt nog (?) nöjde jag mig sällan med den responsen. Jag vill tillägga att hon egentligen en person med en stark känsla för rättvisa, men hon hade en poäng. Insikten att livet faktiskt inte är rättvist, att begreppet karma är diskuterbart och inte är ett vetenskapligt faktum kan upplevas som en tung insikt. Under den tid vi lever kommer vi oundvikligen genom våra handlingar som det sociala djur vi är, att påverka andra och själva blir påverkade. Vi kommer att göra goda gärningar, men också den mest empatiska av oss kommer någon gång att såra en annan människa, om än av misstag. När andra gör oss orätt, är ofta den första instinkten en känslomässig reaktion och vi kan då bli arga, ledsna, sårade och känna oss förvirrade. Varför drabbade detta negativa just mig? Vad har jag gjort för att förtjäna detta? Ibland finner vi svar på dessa frågor, men ofta gör vi inte det. Det finns inget svar på varför vissa föds i fattiga länder eller varför toalettpappret alltid verkar ta slut när du som mest behöver det. 

Som Bill Gates ska ha sagt (ironiskt nog?) "Life is not fair - get used to it!"

Istället för att slita sitt hår över detta, är de flesta psykologer och filosofer eniga i att det bästa både för kropp och sinne, är att öva sig i att försona sig med orätter och gå vidare. Forskning har visat att några av de fysiska fördelarna med detta bl.a. är lägre stressnivåer, lägre blodtryck, starkare immunsystem och mer hälsosamma relationer med andra människor. Om man håller fast vid orättvisor eller orätter gjorda mot sig, kan detta förstärka en negativ syn på livet genom att skapa ett tankemönster som aktivt får dig till att leta efter fler orättvisor. Och "den som söker skal finna". Den välkända sinnesrobönen är en kristen bön som skrevs av den amerikanska prästen och teologen Reinhold Niebuhr 1926, och lyder (något förkortad) som följande: " God, grant me the serenity to accept the things I cannot change, the courage to change the things I can, and the wisdom to know the difference.". Temat förlåtelse och försoning kan nog sägas vara lika gammalt som mänsklighetens historia, och det är därmed inte märkligt att otaliga musikaliska kompositioner, teaterstycken och filmer har använt sig av detta, eller av bristen på det, som kreativt bränsle. Metallica har t.ex. skrivit tre låtar, alla med titeln The Unforgiven, I, II och III. Jag personligen rekommenderar de två första. I höstens program kan vi presentera fyra helt olika filmer som alla går in under det paraply, som temat försoning utgör. Jag tror att en av de många tilltalande egenskaperna hos en god film, är förmågan att genom en stark historia inspirera oss till att försöka bli bättre versioner av oss själva. Så kanske genom att se filmer där karaktärerna möter stora utmaningar, överkommer hinder och genom detta utvecklas som människor kan vid kanske inspireras till att bli mer empatiska, förlåtande och helt enkelt godare människor? 

Tekst: Maja Bergman

Filmer som vises i temaet FORSONING:
THE FISHER KING
DE URØRLIGE
A VISITOR FROM THE LIVING
THE STRAIGHT STORY


MASSEMEDIA

Et medium tillater kommunikasjon fra sender til mottaker, og et massemedium lar senderen kommunisere med flere mottakere samtidig. Massemedier har gjennomgått en kraftig utvikling gjennom tidene. Før trykkerier begynte sin masseproduksjon av tekster og flere ble lesekyndige mottok folkemassen informasjon muntlig, med håndskrevne dokumenter forbeholdt de høyere sosiale lag. Senere ble trykt materiale som bøker, aviser, plakater og magasiner de viktigste formene for massemedia. Teknologien utviklet seg videre, og radio og TV dukket opp som nye massemedier. Multimedia er kombinasjonen av ulike medier i samme presentasjon, som i en av disse nymotens filmene som har både lyd og bilde. I dag er vi konstant omgitt av media, og med internett har vi fått en plattform hvor all type media er samlet i ett: Filmer, video, tekst, bilder og lyd. Hvor ofte forholder vi oss til kun et medium i dag? Så er det et spørsmål om hva som faller innenfor definisjonen av massemedia. Kan utroperne som ropte ut erklæringer i de gamle byers torg til alle som var nære nok til å høre på regnes som en form for massemedia? Hva med jungeltelegrafen som sendte informasjonen videre? Spillefilmer og musikk som tas opp og distribueres er massemedier, men gjelder det for en konsert eller en teaterforestilling som ikke tas opp, men gir flere hundre tilskuere den samme opplevelsen?

Medias rolle i folks hverdag har stadig vært diskutert, og et viktig tema er hvor stor påvirkningskraft mediene egentlig har på forbrukerne. Noe som er sikkert er at de som kontrollerer informasjon har reell makt. Store firmaer, religiøse institusjoner, politikere og andre har alltid visst å utnytte mediene til sin fordel, men den teknologiske utviklingen har endret dette. Den nye teknologien har gjort at kommunikasjon ikke bare går fra en instans til et stort publikum; nå kommuniserer publikum tilbake ved hjelp av kommentarfelt, fora og sosiale medier. Internett og sosiale medier har spredt seg over store deler av verden, og har gjort at det ikke bare er de store aktørene som får spredt sitt budskap. Begrepet massemedia er ikke dekkende for denne nye hverdagen, og Jay David Bolter har foreslått uttrykket hypermedia, inspirert av hyperteksten som gjør at vi kan klikke oss rundt på internett i timevis. Hva folk skriver på sosiale media kan bli plukket opp av tradisjonelle medier og få stor oppmerksomhet, og hvilke saker folk støtter eller er i mot på slike plattformer kan bli tatt seriøst. De nye mediene gir også en potensiell inntektskilde til mennesker med talent, ideer og kreativitet. Nettkjendis, YouTube-kjendis, blogger og vlogger er begreper som har festet seg etter at internett ble allemannseie. På den andre siden blir vi bombardert av mer informasjon enn noensinne før, og det kan være vanskelig å skille mellom nyttig og unyttig informasjon, og ikke minst skille ut det som er regelrett galt: Det er flere eksempler på at «seriøse» nyhetsorganisasjoner har plukket opp noe som senere har vist seg å være feil. Men internett er fremdeles nytt, og det blir spennende å se hvordan mediene vil utvikle seg videre.

Tekst: Majken Berg og Bjarne Husabø

Filmer som vises i temaet MASSEMEDIA:
EXISTENZ
NETWORK
SMITHEREENS
SENSUR AV FILMSENSOREN


RESSURSBRUK

Alle levende skapninger forbruker ressurser: Sollys lar planter vokse, de blir en ressurs for planteetende dyr, som er en ressurs for kjøttetende dyr. Andre ressurser er god jord, gode steder å bo, og vann. Kampen om ressurser har formet livet på jorda: Individer som sikrer seg ressurser og utnytter dem best har større sjanse til å overleve og føre genene sine videre. Dermed dør noen arter ut, mens andre utvikler seg og blir bedre tilpasset sitt økosystem. (Så utrydder en katastrofe over halvparten av artene og endrer økosystemet fullstendig, men det er en helt annen sak.) I de over ti tusen årene siden jordbruket oppsto er det en dyreart som har dominert ressursbruken på jorda. Mennesket rydder bort andre arter for å dyrke jord og holde husdyr, graver ut hele fjell for å skaffe råmaterialer til produktene våre, pumper opp døde dinosaurer for å produsere strøm og drive biler, og legger beslag på store deler av det drikkbare vannet. Et vanlig brukt mål på ressursbruk er det som kalles for et økologisk fotavtrykk. Ved hjelp av en del kriterier – størrelse på bolig, strømforbruk, reisevaner, kosthold … – beregnes det hvor mye du belaster jorda. Resultatet oppgis ofte i arealet som kreves for å opprettholde din livsstil, eller (mer forståelig) hvor mange jordkloder vi trenger hvis alle mennesker lever på samme måte som deg. Organisasjonen Global Footprint Network har funnet det totale globale fotavtrykket til innbyggerne i ulike land. USA ligger nesten på topp; hvis alle levde som dem ville vi trengt 4 jordkloder. Norge er også langt oppe, med rett under 3 jordkloder. På bunnen ligger land som India og flere sentralafrikanske stater, som ville klart seg med en halv jordklode. Totalt sett forbruker vi så mange ressurser at vi trenger 1,6 jordkloder, og tallet øker hvert år når de voksende middelklassene i andre land strever etter den samme levestandarden som vi har hatt i flere tiår. Millioner av nye biler spyr ut CO2, strømmen i de voksende økonomien (og USA) er i stor grad produsert med kull, og nye innendørs vannklosetter krever litervis med vann. Resultatet av overforbruket er at vi sliter ut planeten; vannspeilet synker, utarmet jord gir mindre avling, og overfiske fører til færre fisk neste år, som da vi selv nesten utryddet silda på 60-tallet. Det største problemet er allikevel kjøttforbruket; kjøtt krever mye større ressurser enn plantebasert mat, selv om det gjøres på mest mulig effektive måte uten hensyn til dyrevelferd. Siden det som er godt alltid er skadelig, er det selvsagt biff som tar mest ressurser. I følge et regnestykke kan vi allikevel spise litt kjøtt: Hvis vi kun forer dyrene med gress fra jord der vi ikke kan dyrke annen mat og matavfall som vi ikke kan spise selv så kan hver person unne seg i underkant av 100g kjøtt hver dag. Det må selvsagt være matavfall vi ikke kan spise selv, for hvis det skal være nok mat til de ni milliarder menneskene som nesten garantert bor på jorda i 2050 er det å kaste spiselig mat ikke et alternativ.

Filmklubben har valgt ut fire ulike filmer som ser på forskjellige aspekter av ressursbruk, hvordan store bedrifter påvirker jorda, og kreative løsninger på problemet med å skaffe nok mat.

Tekst: Bjarne Husabø

Filmer som vises i temaet RESSURSBRUK:
THE CORPORATION
FANTASTIC PLANET
MORE THAN HONEY
SOYLENT GREEN - USA ÅR 2022


VOKSENLIVET

«Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg blev mann, la jeg av det barnslige.»
- Paulus første brev til korinterne, kap 13, vers 11

«En voksen er en person som blir regnet som fullt utvokst og klar til å delta i samfunnet, for eksempel gjennom arbeidsliv, ekteskap, økonomisk ansvar og politisk deltagelse»
- Wikipedia, den frie encyclopedi

Bare begrepet «voksen» kan være nok til å få knær til å klapre og underlepper til å skjelve ukontrollert. For noen kan ikke voksenlivet komme fort nok, men der våre besteforeldre giftet seg som attenåringer og hadde barnebarn, nedbetalte husbankhus og to skilsmisser bak seg før de fylte femti, strekkes ungdomstiden nå lenger og lenger. Lange utdannelsesløp, horrible boligpriser og en drøm om å bruke av den begrensede tid vi har fått utdelt i de få år som utgjøre våre liv til å plage fattigfolk på bygda i Sørøst-Asia med å leke fattig med ryggsekk og sandaler, gjør at mange plutselig ser midtlivet nærme seg uten at man har oppnådd den magiske tilstanden «voksen». Man kan endog se menn som har nådd en alder der de burde innse at skjelettets evne til å tåle harde slag for lengst har passert toppe, klatre opp på rullebrett og leke seg med hopp og sprett som strengt tatt burde høre ungdommen til.

Den voksne skal altså være i stand til å delta i arbeidsliv, i et forhold til et annet menneske, ha kontroll på økonomien og kunne delta i samfunnslivet. Fra man er 18 år kan man stemme ved valg, gifte seg og bli pålagt å delta i krigshandlinger for landet sitt (men ikke kjøpe sprit, vel og merke). De færreste vil av den grunn kalle den gjennomsnittlige attenåring for voksen. Modningsprosessen kan være rask og brå – eller møysommelig og omfattende, og så har vi de som man rister litt lett på hodet til og uttrykker de kjente ord: «han/hun blir aldri voksen».

Voksenlivet kjennetegnes i det ytre ikke av det stormende følelsesliv som den hormonelle ungdomstid kan skilte med, men i den daglige dont; i barnas oppdragelse, et ekteskap som surner, en jobb som står i fare eller klatring på karrierestigen ligger det selvsagt stoff til gode filmer. Særlig på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet var voksenlivets vanskeligheter en uuttømmelig kilde til inspirasjon i alt fra Ingmar Bergmanklassikere som Høstsonaten og Scener fra et ekteskap til Hollywood-kassasuksesser som Kramer mot Kramer, Vanlige folk og Tid for ømhet.

Vi i filmklubben fortsetter vår serie med temaer knyttet til livsfaser, og har valgt 4 ganske ulike filmer i temaet «voksen». I lørdagsdokumentaren Gunnar goes God reflekteres det over hvor det ble av religiøsiteten i våre liv, mens den fransk-iranske Fortiden (Le Passè) handler om forholdet mellom en iransk mann, hvis kone bor i Frankrike og har et forhold til en arabisk mann. Den amerikanske filmatiseringen av Nick Hornbys 90-talls-klassiker High Fidelity byr på den klassiske konflikten mellom nerding, selvrealisering og voksenlivets forventninger, og et frekt, lite gjensyn med Lisa Bonet – den vakre datteren i Cosby Show. Mer dystert blir det i Engelen; Margreth Olins semibiografiske historie om livet til narkomane Lea i Maria Bonnevies skikkelse.

Gud, narkotika, utroskap og gutter som fortsatt er gutter, altså. Så kan man saktens spørre seg om det nødvendigvis er slik at Paulus hadde rett i at det er på tide å legge av seg det barnslige når man blir voksen.

Tekst: Ronny Bratten

Filmer som vises i temaet VOKSENLIVET:
FORTIDEN
ENGELEN
GUNNAR GOES GOD
HIGH FIDELITY