100 ÅR MED FILM

4. juni i år er det 100 år siden Verdensteatret kinematograf åpnet dørene, noe som gjør den til en av de eldste bygningene i Tromsø, og en av verdens eldste kinoer som fremdeles er i drift. I løpet av de hundre årene har kinoen gitt tromsøværingene mange spennende opplevelser fra hele verden. For å feire jubileet har vi i filmklubben funnet fram en rekke gode filmer fra noen viktige stilarter og perioder i filmhistorien. Vi starter året med en filmatisering av Sherlock Holmes fra 1916, året Verdensteatret åpnet.

Verdensteatret ble offisielt åpnet med en visning av Madame de Thèbes (1915), kjent som Skjæbnens Søn på norsk, regissert av finsk-svenske Mauritz Stiller og med norske skuespillere i to av hovedrollene. Stiller var for øvrig regissøren som hentet Greta Garbo fra teateret til filmverdenen. Tromsø var ikke helt uten film før 1916. Den første faste kinoen i byen var Tromsø kinematograf, privat drevet av Toralf Willumsen fra 1909. Da kommunen bestemte seg for å gi seg selv monopol på kinodrift overførte Willumsen den lille kinoen til dem, og den ble visningssted for mindre populære filmer i årene framover. Før 1909 kom det omreisende filmvisere til byen. 

I perioden da Verdensteatret ble åpnet var det stor utvikling i filmindustrien, og det var ikke bare de store landene som var med. Det meste av handlingen i filmene ble kommunisert uten ord, og det var enkelt å bytte ut tittelkortene, så filmene kunne spres til verden uavhengig av språk. Før første verdenskrig var Danmark det viktigste filmlandet i Nord-Europa, og svenskene hadde også en rimelig stor produksjon. Ved utbruddet av første verdenskrig produserte Frankrike og Italia de mest populære filmene på verdensbasis, men etter krigen hadde USA tatt over tronen. På 20-tallet ble fire av fem filmer produsert i statene, og produksjonen hadde i stor grad samlet seg i studioene i Hollywood. Verdensteatert er selvsagt bygd som en stumfilmkino, og avholder stadig populære stumfilmkonserter. I tillegg til åpningsfilmen har to eksempler på tysk impresjonisme som representantene for stumfilmperioden.

Da lydfilm ble lansert med The Jazz Singer i 1927 tok Hollywood enda et steg mot global dominans, og begrenset samtidig de ikke-engelskspråklige filmenes muligheter til å slå gjennom i det amerikanske hjemmemarkedet. Produsentene sluttet raskt å lage stumfilmer, og Verdensteatret fikk et Klangfilm-apparat for å vise lydfilm allerede i 1931. Lydfilmen gjorde at den tidligere så populære fysiske humoren mistet noe av statusen sin, mens god dialog ble stadig viktigere. Tiårene før og etter andre verdenskrig er Hollywoods gullalder, med drama, komedier, westerns, gangsterfilmer, krigsfilmer, og gigantproduksjoner med religiøst og historisk innhold. Årets første tema er nettopp denne gullalderen, og vi har valgt en romantisk komedie fra før krigen og et vellykket romantisk drama om Pearl Harbor. Vi har også en amerikansk western, kontrastert mot en senere italiensk spaghettiwestern, og en amerikansk noirfilm i samme tema som en norsk sådan.

Hollywood er stort, men resten av verden produserer stadig film. Den franske nybølgen som startet på slutten av 50-tallet er godt kjent, så vi har valgt å dra fram noen mindre kjente filmbevegelser. Tyskland hadde en nybølge fra 60-tallet, hvor vi har funnet et par eksempler fra haleenden av bølgen, mens Frankrike hadde enda en ny bevegelse på 80-tallet som ga oss et par interessante filmer. Litt lenger øst startet den iranske nybølgen på 60-tallet. Den har bare bølget siden den gang, og vi har valgt noen ganske nye filmer derfra. Videre østover kommer vi til Sør-Korea, som også hadde nybølgen sin nylig, og vi valgte et par gode eksempler fra midten av 00-tallet. Nabolandet Japan er best kjent for tegnefilmene sine, men de hadde sin egen nybølge av ikke-animerte filmer omtrent samtidig som Frankrike. På siden av studiosystemet i USA har uavhengige filmskapere jobbet jevnt og trutt, og skapt sine egne små bølger. Vi har valgt å vise fram mumblecore, en bevegelse som er inspirert av den franske nybølgen men tok form 50 år senere. Denne formen kjennetegnes av naturlig dialog, som ofte er delvis improvisert. Talen spilles inn under filmingen og forbedres ikke i ettertid, og bruken av lydeffekter og musikk er minimal. Filmene spilles gjerne inn med et lavt budsjett og amatørskuespillere. 

Film er ikke bare uskyldig underholdning; mediet egner seg godt til å spre ideer, på godt og vondt. Vi har valgt ut litt propaganda fra begge sidene av andre verdenskrig, som er gode eksempler på hvordan man kan dehumanisere fienden og fremheve sitt eget folk som overlegne på alle måter. En mindre skadelig form for lek med sannheten er såkalte mockumentaries, narredokumentarer hvor en oppdiktet historie presenteres som sannheten. Det er selvsagt moro å presentere en mockumentary som en ekte dokumentar, men vi i filmklubben er for ærlige til det.

Verdensteatret var i vanlig drift helt fram til 2004, og i perioden mellom nedleggingen av gamle Fokus og åpningen av nye Fokus var det stor pågang i den lille kinosalen. Et par år var det ganske tomt på huset, med ukentlige filmklubbvisninger som eneste faste aktivitet, men etter hvert som Cinemateket og kafeen kom på plass ble det fart i sakene igjen. I dag er det heldigvis igjen daglige filmvisninger, og mange andre spennende arrangementer på huset. Så blir det spennede å se hva de neste hundre årene vil bringe!

Les mer om Verdensteatret her

Tekst: Bjarne Husabø